Vurdering og sluttkommentar

Min oppfatning/vurdering av bloggen

Jeg synes romanen ”drageløperen” var en kjekk bok å lese. Etter jeg skrev det første innlegget på bloggen (etter ca. 40 sider) ble boka bare mer og mer interessant. Fortellingen var utrolig bra, og jeg likte måten boka var skrevet på. Den var en bok man sitter godt med i hendene, og lever seg inn i alle detaljene og de realistiske hendelsene. Jeg ble positivt overasket når jeg lukket boka, og la den fra meg.

Etter at jeg fortalte mamma om bokas, det gikk nesten ikke ann å stoppe. Alle detaljene og sammensetningene bare flommet ut som en rennende foss! Hun kunne hun ikke dy seg, og nå er hun også i gang med å lese denne romanen.

Leseprosess

Da jeg valgte denne boka var jeg litt bekymret for at det skulle være en for lang bok (boka hadde ca. 380 sider.) Jeg var ikke sikker på hvor lang tid vi ville få, men jeg ble ferdig i grevens tid nå før juleferien! Jeg leste for det meste på bussen til og fra skolen en liten stund, og jeg brukte noen timer før jeg la meg sist helg.

Å skrive leseblogg har vært helt greit. Jeg har skrevet en del mer enn forventet på innleggene, og for det kan jeg skylde på en god og informerende bok. 

Tema og budskap

Tema
Romanen jeg har lest er en omfattende bok med mange hendelser og detaljer. Boka dro meg innom flere forskjellige følelser mellom tristhet og glede. Temaet i boka er nok klasseskille. Vi møter også punkter som krig, sjalusi, og hat.

Hassan er Amirs beste venn, men samtidig er han født i tjenerboligen på Amirs eiendom, som sønn av tjeneren til den rike Sjia-familien. Hassan stryker Amirs klær, og tilbereder hans frokost. Amir blir pirket på, banket og voldtatt av Assef, som er en annen rikmannssønn i nabolaget. Livet er ikke rettferdig i et slik land.

Senere i boka har Amir giftet seg, og flyttet sammen med sin far til Amerika. Når han reiser tilbake til Afghanistan, er det enda større forskjeller på rike og fattige. En tidligere professor med god økonomi satt på nå på gata i fillete klær. En annen mann stod på et hjørne og prøvde å selge det falske benet sitt, slik at han kunne kjøpe mat til barna sine. Talibanerne tok over de dyre, velstående husene i gata, der hvor Amir vokste opp. Talibanerne gikk rundt på gata eller fra hus til hus, og drepte for eksempel Hazaraer, eller kvinner som snakket for høyt.

I tillegg handler boka mye om Amirs oppfatning av ting som skjer. Amir oppdager i sitt voksne liv, at hans barndom er bygget opp av flere løyner. I ung alder prøvde han hele tiden å imponere for å vinne sin fars tillitt, eller et ærlig bredt smil fra Babas store munn. Men Amir var ikke slik som Baba ønsket. Igjen og igjen ble han oversett. Kanskje man kan kalle det omsorgsvikt?

Budskap
Hensikten med teksten, eller budskapet, er mest sannsynlig å fremvise klasseskille, eller hvordan ting er i et land som Afghanistan. Hvordan de i Afghanistan skiller mellom for eksempel hazaraer og sjiaer, forskjeller mellom fattig og rik, og utvikling- og velferdsforskjeller mellom USA og Afghanistan. 

Og en stor betydning i bokas innhold er nok ærlighet. Hvordan ting kan ende opp når det man trodde var den vakre sannhet egentlig er begravd under en stor kasse med eksplosiver, som en eller annen gang vil smelle av. I Amirs stille liv i Amerika, med kone og jobb, blir alt forandret etter en telefon fra en gammel venn fra Kabul, etterfulgt av ufortalte sannheter og hemmeligheter som detter ned en etter en, som perler på en snor.

En annen ting er ansvar og styrke. Amir stod verken opp for seg selv, eller noen andre. Amir støttet ikke sin beste venn Hassan, etter alle de gangene han hadde beskyttet og stått opp for Amir. Da Hassan ble voldtatt, kunne ikke Amir ta seg mot til å si eller gjøre noen ting. Det ble hans hemmelighet og en tung burde å bære på. Ingen skulle vite at han visste. I slutten av boka, når Amir ser sannheten klart, er han innstilt på at han skal være sterk.  Han får vite at Hassan er hans stebror Amirs Baba er også Hassans far. Hassan ble skutt i hodet av en mann fra Taliban. Amir skal gjøre det godt igjen. Han skal reise tilbake til det bombarderte hjemlandet sitt og hente sin stebrors sønn. Han skal ta vare på og beskytte det skjød og blod han flere tiår tidligere hadde forrådet. 

Personskildring og natur/miljøskildring

Personskildring:
Amir (Amir ville ha Baba for seg selv, s. 19 – det tok tre år…) glad for å vise at baba var hans, ved å holde hatten, s. 20 nederst. S. 25 han prøver å få oppmerksomhet fra baba, men han viser likegyldighet, så han trøster seg med morens bøker. Han liker ikke å lese kjedelige historiebøker, men helst romaner og episke fortellinger. Han brukte lommepengene sine på bøker.

Han ser selv at han ikke er helt som faren skulle ønske. ” Skikkelige mannfolk leser ikke dikt – og Gud forby at de noen gang skrev dikt! Skikkelige mannfolk – skikkelige gutter – spilte fotball akkurat slik som Baba gjorde da han var ung.” (s.26)

Det vises at Amir bryr seg om andre, da han forteller at han var med faren sin på det årlige rytterspillet (som kalles buzkashi-konkurransen) der han så en av rytterne bli trampet ned av hestehovene, og slengt omkring som en filledukke. Amir gråt hele veien hjemover.

Amir får høre hva hans far mener om han i en samtale Baba har med Rahim Khan. Amir lytter med øret trykket inntil den lukkede døren. Baba snakker om at Amir er så forskjellig fra han, og at han ikke forstår ham. ”Hvis jeg ikke med egne øyne hadde sett doktoren ta ham ut av min egen hustru, så ville jeg ikke ha trodd at han var min sønn.” (s.29)

Amir pleide å lese for Hassan, og en dag avvek han fra teksten og fant på resten av fortellingen selv. Amir ble kjempe glad da Hassan sa at det var den beste forestillingen han hadde lest på lenge. Samme kvelden skrev Amir sin første novelle.

Hassan er sønn av tjeneren (Ali) til Baba og Amir. Hassan er født et år etter Amir, i tjenerboligen som er en liten jordhytte, på eiendommen til Baba. Hassan er Amirs beste venn. Han kan ikke lese, og han vokser opp til å bli deres tjener, slik som hans far. Hassan pleier å forsvare Amir, når andre unger plager han. Hans første ord han sa når han var født, var: ”Amir.” Hassans utseende er beskrevet slik av Amir: ”… det nesten trillrunde ansiktet – et ansikt som på en kinesisk dukke utskåret i hardt tre: den flate, brede nesen, og øynene, smale og skrå som bambusblad; øyne som skiftet med lyset og kunne være gylne, grønne til og med safirblå. Jeg kan fremdeles se de små, lavsittende ørene og den spisse hakestumpen, et kjøttfullt tillegg som så ut som om det var kommet som en ettertanke. Og den kløyvde leppen, litt til venstre for midtlinjen, der verktøyet til den kinesiske dukkemakeren må ha glippet, eller så var han ganske enkelt blitt trett og uforsiktig.” (s.9) Hassan virker som en grei, omsorgsfull, og ansvarsbevisst person.

Rahim Khan er det ikke beskrevet eller fortalt mye om, selv om han gjentas flere ganger der han enten har vert med Baba på foretninger, eller vist omsorg og kjærlighet til Amir. ”Jeg er et spedbarn på dette fotografiet og Baba, som ser litt trett og lei seg ut, holder meg. Det er hans armer jeg ligger i, men det er Rahim Khans lillefinger min hånd griper om” (s. 11) Rahim er den som skjønner seg på Amir, og forsvarer ham når hans far er lei seg fordi han ikke deler samme interesser som han. Den kvelden Amir skrev sin første novelle, svarte Baba ”Neimen, så flott, da!” og viste tegn til at han ikke brydde seg noe særlig. Rahim Khan spurte om å få lese den. Og etterpå skrev han et brev som oppmuntret Amir veldig masse, til skrivingen.

Baba er Amirs far. Han virker som en rik man, sikkert en av Kabuls rikeste, ettersom han hadde bygget det fineste huset, og opprettet foretninger som han betalte for med egne penger. Amir er en mann som ble satt høyt, og respektert av de fleste. Det var en historie om at han en gang sloss med bare nevene mot en svartbjørn, og han hadde tre parallelle arr som løp sikksakk nedover ryggen hans. Baba er en viljesterk, bestemt og litt selvopptatt person. Han er veldig forskjellig fra Amir. Babas favoritt temaer å diskutere er: Politikk, forretninger og fotball. Rahim Khan fant på kallenavnet ”Toophan agha” for å beskrive Baba. Det betyr ”Orkanen.” Amir sier at han synes det er et passende navn. ”Min far var en naturkraft, en høy pashtuner som tårnet over deg med stort tykt skjegg, en uryddig, brun og krøllet hårmanke like uregjerlig som mannen selv, med hender som så ut som om de kunne dra et piltre opp med roten, og – som Rahim Khan pleide å si – et blikk så svart at det kunne få ”djevelen til å falle på kne og be om nåde.” Baba var 195 cm høy, og umulig å overse. Baba var en sterk mann som stod opp for seg selv, og ofte motbeviste at andre hadde feil antakelser når det gjaldt hva han kunne oppnå. Folk sa at han burde studere juss, slik som faren, men han og Rahim Khan drev foretninger og opprettet en del firmaer sammen, og Baba ble en ev de rikeste kjøpmenn i Kabul.

Natur- og miljøskildring:
Til nå i boka har det kun blitt fortalt tilbake om hvordan det var når Amir var liten, og bodde i Wazir Akbar Khan, et nytt og velstående område i Kabul. Vi får mye beskrivelser om hvordan eiendommen til Baba ser ut. ”Noen mente det var det vakreste huset i hele Kabul. En bred innkjørsel flankert av rosebusker ledet frem til det storslagne huset med marmorgulv og store vinduer. Mosaikkfliser i intrikate mønster dekket gulvene i de fire baderommene. Flisene var håndplukket av Baba i Isfahan. Gulldroderte gobeliner som Baba hadde kjøpt i Calcutta, dekket veggene. Fra der hvelvede taket hang en krystallysekrone.” (s.10)Det er mange forskjellige beskrivelser av hvor velstående og eksklusivt huset deres må være. De hadde mahognibord der tretti gjester med letthet kunne få plass, marmorpeis i spisestuen, og skyvedører i glass som ledet ut til en én dekar stor bakhage med flere rekker med kirsebærtrær. Det er en stor eiendom, som høres helt eventyrlig vakker ut. En litt mindre velstående del av eiendommen er der tjenerboligen ligger. Den ligger i skyggen av et japansk mispeltre. På grunn av at det sies at jordhytta ligger i ”skyggen” av noe, sier jo av seg selv at det er noe ”mindre verdt” akkurat her. Ali og Hassans jordhytte er beskrevet slik: ”… den var spartansk, ren, svakt opplyst av et par parafinlamper. Det var to madrasser, en på hver side av rommet. Mellom dem lå det et slitt heratiteppe med frynsete kanter, og i hjørnet sto en krakk med tre ben, og et trebord der Hassan pleide å tegne.”

Jeg har ikke fått noen gode beskrivelser som tyder på hvordan atmosfæren i miljøet er, grunnet at det jeg har lest til nå kun har vært tilbakeblikk med beskrivelser om hvordan det var før, da han bodde i Pakistan. 

Drageløperen

Eg val å lese boka "Drageløperen" av forfattaren Khaleid Hosseini fordi eg var absolut nødt i Norskfaget på skulen å lesa ein roman. Det sto mellom fleire tjukke romanar, men eg greip tak i boka "Drageløparen" då eg hugsa at ei god venninne av meg hadde anbefalt, og sagt mykje bra om denne boka.

No har eg lest dei fem første sidene, og no skal eg fortelje korleis boka starter.

Det første som skjer er at gutten Amir forteljer at han tenkjer tilbake på fortida og ting som skjedde for tjueseks år sidan, då han var tolv, som han ikkje kan glemme. Han fortelj at han har fått ein telefon frå en gammal venn i Pakistan, Rahim Khan, som ber ham om å komme.

Amir forteljar om kva han og ein gut med navn Hassan, som eg trur er guten som Amir nett samtala med, pleide å gjere når dei var små. Eg er ikkje sikker på om Rahim er Hassan, eg kan jo ta feil.

Amir skildrar godt korleis det såg ut når han budde i Afghanistan. Han hadde det finaste huset i nabolaget. Me får vite at Hassan blei født i tjenerboligen som ligger i den sørlige delen av hageområdet på eiendommen til Amirs far, Baba. Hassan blei født eit år etter at mora til Amir døde, da ho fødte han.

Eg kan ikkje sei eg gler meg til å lesa denne romanen. Men for all del, det kan jo bli interessant. Eg har ikkje mange forventingar, forutan at eg håpar at ho er så kjekk at eg blir drege med i boka, og ho derfor blir lett å lese ferdig!