Personskildring og natur/miljøskildring

Personskildring:
Amir (Amir ville ha Baba for seg selv, s. 19 – det tok tre år…) glad for å vise at baba var hans, ved å holde hatten, s. 20 nederst. S. 25 han prøver å få oppmerksomhet fra baba, men han viser likegyldighet, så han trøster seg med morens bøker. Han liker ikke å lese kjedelige historiebøker, men helst romaner og episke fortellinger. Han brukte lommepengene sine på bøker.

Han ser selv at han ikke er helt som faren skulle ønske. ” Skikkelige mannfolk leser ikke dikt – og Gud forby at de noen gang skrev dikt! Skikkelige mannfolk – skikkelige gutter – spilte fotball akkurat slik som Baba gjorde da han var ung.” (s.26)

Det vises at Amir bryr seg om andre, da han forteller at han var med faren sin på det årlige rytterspillet (som kalles buzkashi-konkurransen) der han så en av rytterne bli trampet ned av hestehovene, og slengt omkring som en filledukke. Amir gråt hele veien hjemover.

Amir får høre hva hans far mener om han i en samtale Baba har med Rahim Khan. Amir lytter med øret trykket inntil den lukkede døren. Baba snakker om at Amir er så forskjellig fra han, og at han ikke forstår ham. ”Hvis jeg ikke med egne øyne hadde sett doktoren ta ham ut av min egen hustru, så ville jeg ikke ha trodd at han var min sønn.” (s.29)

Amir pleide å lese for Hassan, og en dag avvek han fra teksten og fant på resten av fortellingen selv. Amir ble kjempe glad da Hassan sa at det var den beste forestillingen han hadde lest på lenge. Samme kvelden skrev Amir sin første novelle.

Hassan er sønn av tjeneren (Ali) til Baba og Amir. Hassan er født et år etter Amir, i tjenerboligen som er en liten jordhytte, på eiendommen til Baba. Hassan er Amirs beste venn. Han kan ikke lese, og han vokser opp til å bli deres tjener, slik som hans far. Hassan pleier å forsvare Amir, når andre unger plager han. Hans første ord han sa når han var født, var: ”Amir.” Hassans utseende er beskrevet slik av Amir: ”… det nesten trillrunde ansiktet – et ansikt som på en kinesisk dukke utskåret i hardt tre: den flate, brede nesen, og øynene, smale og skrå som bambusblad; øyne som skiftet med lyset og kunne være gylne, grønne til og med safirblå. Jeg kan fremdeles se de små, lavsittende ørene og den spisse hakestumpen, et kjøttfullt tillegg som så ut som om det var kommet som en ettertanke. Og den kløyvde leppen, litt til venstre for midtlinjen, der verktøyet til den kinesiske dukkemakeren må ha glippet, eller så var han ganske enkelt blitt trett og uforsiktig.” (s.9) Hassan virker som en grei, omsorgsfull, og ansvarsbevisst person.

Rahim Khan er det ikke beskrevet eller fortalt mye om, selv om han gjentas flere ganger der han enten har vert med Baba på foretninger, eller vist omsorg og kjærlighet til Amir. ”Jeg er et spedbarn på dette fotografiet og Baba, som ser litt trett og lei seg ut, holder meg. Det er hans armer jeg ligger i, men det er Rahim Khans lillefinger min hånd griper om” (s. 11) Rahim er den som skjønner seg på Amir, og forsvarer ham når hans far er lei seg fordi han ikke deler samme interesser som han. Den kvelden Amir skrev sin første novelle, svarte Baba ”Neimen, så flott, da!” og viste tegn til at han ikke brydde seg noe særlig. Rahim Khan spurte om å få lese den. Og etterpå skrev han et brev som oppmuntret Amir veldig masse, til skrivingen.

Baba er Amirs far. Han virker som en rik man, sikkert en av Kabuls rikeste, ettersom han hadde bygget det fineste huset, og opprettet foretninger som han betalte for med egne penger. Amir er en mann som ble satt høyt, og respektert av de fleste. Det var en historie om at han en gang sloss med bare nevene mot en svartbjørn, og han hadde tre parallelle arr som løp sikksakk nedover ryggen hans. Baba er en viljesterk, bestemt og litt selvopptatt person. Han er veldig forskjellig fra Amir. Babas favoritt temaer å diskutere er: Politikk, forretninger og fotball. Rahim Khan fant på kallenavnet ”Toophan agha” for å beskrive Baba. Det betyr ”Orkanen.” Amir sier at han synes det er et passende navn. ”Min far var en naturkraft, en høy pashtuner som tårnet over deg med stort tykt skjegg, en uryddig, brun og krøllet hårmanke like uregjerlig som mannen selv, med hender som så ut som om de kunne dra et piltre opp med roten, og – som Rahim Khan pleide å si – et blikk så svart at det kunne få ”djevelen til å falle på kne og be om nåde.” Baba var 195 cm høy, og umulig å overse. Baba var en sterk mann som stod opp for seg selv, og ofte motbeviste at andre hadde feil antakelser når det gjaldt hva han kunne oppnå. Folk sa at han burde studere juss, slik som faren, men han og Rahim Khan drev foretninger og opprettet en del firmaer sammen, og Baba ble en ev de rikeste kjøpmenn i Kabul.

Natur- og miljøskildring:
Til nå i boka har det kun blitt fortalt tilbake om hvordan det var når Amir var liten, og bodde i Wazir Akbar Khan, et nytt og velstående område i Kabul. Vi får mye beskrivelser om hvordan eiendommen til Baba ser ut. ”Noen mente det var det vakreste huset i hele Kabul. En bred innkjørsel flankert av rosebusker ledet frem til det storslagne huset med marmorgulv og store vinduer. Mosaikkfliser i intrikate mønster dekket gulvene i de fire baderommene. Flisene var håndplukket av Baba i Isfahan. Gulldroderte gobeliner som Baba hadde kjøpt i Calcutta, dekket veggene. Fra der hvelvede taket hang en krystallysekrone.” (s.10)Det er mange forskjellige beskrivelser av hvor velstående og eksklusivt huset deres må være. De hadde mahognibord der tretti gjester med letthet kunne få plass, marmorpeis i spisestuen, og skyvedører i glass som ledet ut til en én dekar stor bakhage med flere rekker med kirsebærtrær. Det er en stor eiendom, som høres helt eventyrlig vakker ut. En litt mindre velstående del av eiendommen er der tjenerboligen ligger. Den ligger i skyggen av et japansk mispeltre. På grunn av at det sies at jordhytta ligger i ”skyggen” av noe, sier jo av seg selv at det er noe ”mindre verdt” akkurat her. Ali og Hassans jordhytte er beskrevet slik: ”… den var spartansk, ren, svakt opplyst av et par parafinlamper. Det var to madrasser, en på hver side av rommet. Mellom dem lå det et slitt heratiteppe med frynsete kanter, og i hjørnet sto en krakk med tre ben, og et trebord der Hassan pleide å tegne.”

Jeg har ikke fått noen gode beskrivelser som tyder på hvordan atmosfæren i miljøet er, grunnet at det jeg har lest til nå kun har vært tilbakeblikk med beskrivelser om hvordan det var før, da han bodde i Pakistan.